søndag 30. august 2015

Handklebretting i tida. (reklama må, om naudsynt, lesast som ironiske verkemiddel)


Om å brette handkle og finne meininga med livet.
http://argumentsworthhaving.com/2014/09/21/the-kkk-vs-isis-the-wrong-kind-of-analogy/
            Eg blir rett og slett flau over livet mitt når eg ser det i lys av det som skjer ute i verda. Ei fråtsing i klede, mat, interiør, design, personlege trenarar, hudpleiesalongar, skobutikkar, nettshopping, godteri og meire mat. Biologien min er god og mett den, stappmett. Alle basale behov er dekt.

            Men korleis vart det med sjela, korleis forar ein den? Skikkeleg smakfull mat i godt lag vil nok hjelpe på den og, men det held vel ikkje for å halde sinnet sunt? Den åndelege føda bør vel og vera av variert kvalitet? Eg har forstått det slik at mange finn slik føde i form av religion og gudstru. Kven er no denne guden? Eg anar ikkje kven han er, men eg har ei forståing av at han betyr mykje for mange, over heile jorda. Om ein ikkje sit inne med ei tydeleg gudstru, så kan ein ha tru på menneska og at dei kan bruke planeten til noko fornuftig, fram mot den dagen sola seier takk for seg.

            Det handlar om å ha noko å lite på og vere tru mot, og det behovet kjenner vi vel alle. Det rare er at menneska som trur på gud, vel å vise trua si på forskjellige måtar. Og det, tenkjer eg, er vel heilt greitt?  Så enkelt er det sjølvsagt ikkje, for det vil alltid vere slik at vi kappast om å ha rett. Min måte å tru på er betre enn din måte. Ei stor sandkasse, med mange personlegdomar, og mange måtar å bruke ein spade på.

I mitt hus finst det sju forskjellige måtar å brette handkle på, min måte er den beste. Det blir krangel av slikt, det kan eg love deg. For når alle gjer det på min måte tykkjer eg det ser så fint ut inni baderomsskåpet, men når alle gjer det forskjellig blir det berre rot. Så korleis kjem vi oss vekk frå denne floken? Det er ikkje lett, skal eg seie deg. Det er snakk om profesjonell kamelsvelging. Likevel blir vi eininge om at vi vil ha fred mellom partane slik på det jamne, så vi lever i lag, med til tider svært kaotisk baderomsskåp. Heldigvis klarer vi å late igjen døra, slik at vi ikkje ser dette rotet. Med tida blir det ein vane, og vi godtar meir av andre sine metoder, lærer kanskje nokre triks av dei andre undervegs, og til sist høver vi likevel i lag. Eg kunne ha prøvd og kasta ut alle handkleda mannen hadde bretta og be han gjere det opp att etter mi metode, men eg trur det hadde vore å erklære krig. Ikkje fordi han er så besett av si eiga metode nødvendigvis, men fordi eg ikkje respekterte at hans metode vart praktisert og fungerte(til ein viss grad).

Å gje og ta, å vise respekt, det er det som skal til.

            Lat oss seie at eg nekta andre enn handklebrettarar av mi metode, å plassere handkle i skåpet på badet. Dei hine la handkleda utanfor skåpet i skakke stablar. Dei gadd ikkje prøve eingong, men mine handkle låg fint bretta innafor døra, slik at ingen såg dei. Eg tykte ein dag at det var for gale, så eg opna døra så dei fekk sjå kor fint det såg ut.

Nydeleg, tykte eg. Sjå og lær.

I staden for å ta lærdom bestemte dei hine seg for å mobilisere til kamp, dei utarbeidde ein felles tungvinn og lite strukturert metode for bretting og stabling, men den fungerte fint for dei. Plutseleg ein dag, da eg kom heim var alle mine handkle hivd på golvet, eg fekk beskjed om at dei var færre og alt for konservativt, kjedeleg og lite kreativt bretta. Dei måtte vike for denne nye felles, blomstrande bretteforma. Så sat eg der og såg på, medan dei kosa seg med brettinga, snakka og diskuterte korleis dei kunne farge handkleda i ymse fargar for å få uttrykket, om mogleg, enda gladare. Eg kjende meg utanfor og einsam, og tykte det var vanskeleg å få innpass i fellesskapet, ingenting var igjen min handklebrettararv.

Eg hadde tapt kampen om kleskåpet, og for seint forstått at det er fleire måtar å fylle ei hylle på. Eg hadde vore stri og blind for andre sitt syn, berre fordi eg vil vere herre over eit baderomsskåp og fylle det med berre min tradisjon og mitt livvsyn.

Kva har eg lært av denne tankerekkja, ein søndag i august?

Jau, trångsyntheit og frykt for framandt kan hindre utvikling og til sist kan det stengje meg ute av mitt eige liv. Så lat oss ikkje stenge andre ute frå skåpet vårt, lat dei komme inn og lære oss noko nytt. Det vil koste og det vil krevje, men vi vil få att noko annleis som til og med kan vere betre.





fredag 28. august 2015

På eit sandkorn, på ei strand


Mitt problem i dag er at huset er så ufyseleg rotete,
for eg har slik overflod av ting og klede og mat.
Det er dagens største problem faktisk.
Ungane mine har kvar si seng, med dyner og puter og madrasser, med sengeklede i forskjellige farger og kvaliteter. I gangen har eg sko-par på sko-par, som deler seg og rotar. Sko med gode og slitesterke solar, så kvifor treng eg så mange av dei? Eg som går så altfor lite.. I vaskerommet har eg ein haug med klede som skulle vore vaska, og dei vaskar seg ikkje sjølv, berre nesten, dersom eg gidd å trampe ned trappa og fylle maskinene. På badet har vi varmt og kaldt røyrvatn. Ein dusj vi kan bruke morgon og kveld. Og eit badekar der vi kan legge oss ned og slappe av, for vi har det så travelt i kvardagen, vi har det så travelt for vi må skaffe oss pengar for å kjøpe oss alle desse tinga som ligg og rotar og skjemmer oss bort.
Eg har to gutar som som ikkje ville levd opp om eg hadde vore litt mindre heldig den dagen eg trakk det store loddet, den dagen da eg vart fødd i Noreg.

Det kunne vore meg.
Det kunne vore mine menn som klamra seg fast på ein båt i ukjent farvatn, 
eller min mann som tok sjansen og plasserte seg i ein lastebil med altfor mange andre desperate menneskje. 
Dei kunne vore mine, desse ungane som flyt i land på ei ukjent strand, heilt utan luft i lungene. 
Det kunne vore eg som hadde vinka farvel til dei for fleire veker sidan, 
ikkje fordi eg ville, men fordi det var deira einaste sjanse i verda. 
Det kunne vore eg som gjekk att og håpa at dei nådde fram og fekk leve. 
Det kunne vere eg som resten av mine dagar på jorda skulle leve med eit håp og ei intens bøn om at dei fortsatt pusta i lufta og hadde ei framtid. 
Det kunne vore eg som gjekk der og klamra meg til det einaste som gav livet mitt meining.
Eit håp om at eg hadde gjort rett da eg senda dei frå meg, 
relativt lykkeleg uvitande om at mine verste draumar var  oppfylde, 
at mine kjære låg kalde, stive, einsame og namnlause i eit framandt land.

Det er ikkje meg som går der i dag, 
men det er nokon.
Nokon av kjøt og blod og kjensler.
Nokon som aldri får vete.


Eg får vende meg mot husarbeidet og prise meg lykkeleg for at eg har sjansen til å bry meg med problema det fører med seg.


fredag 8. mai 2015

Fredag 8. mai 2015, frigjeringsdag

Kor blauthjerta skal ein bli før fylte 38 eigentleg? Ikkje har eg opplevd krig og sult, eller anna naud og pine, men i dag da eg køyrde inn gjennom bygda på arbeid tok eg verkeleg til å lure. For da eg såg mor og son heise flagget på morgonkvisten, med fjord og frukttre i bakgrunnen, datt det ned i meg.
Kjære vene kor heldige vi er.






Fødd sist på 70-talet, i Noreg, kom til dekka bord, med uendeleg mange dessertar.
Skulegang, tryggleik, trygg barndom, studielån og arbeid, kjæreste og ungar, hus og heim. Det var liksom berre å plukke av samlebandet ettersom det passerte. Vel inne på skulen møtte eg fire norske flagg på balkongen, og kjensla var komplett.
Inne på kontoret ligg bindersen i skuffa, stilt, beskjedent og unnseleg. Stiller seg til disposisjon ein gong i blant, når papir må samlast. Legg seg attende i skuffa etter utført oppdrag, ventar på eit nytt.
Held papira trygt samla.
Tenk at ein gong, for vel sytti år sidan, var denne oppfinninga med på å halde eit heilt folk samla i eit okkupert land.

I knappeholet.
Heilt lydlaus.
Stum som ein østers.
Til å lite på.
Taus og lojal.
Med makt langt utover sin spede fysikk.

Vi får håpe det held med papirsamling ei god stund til, at den ikkje ligg og ventar på eit større oppdrag. Likevel, den er trygg å ha dersom noko skulle skje...
I mellomtida får vi vere glade for det den var med og gav oss, slik at vi kan bruke tida vår på jorda til å hjelpe andre ut av elendigheit.

I kveld tek eg ein pinne for landet...og bindersen....og fridom....og samhald....og omtanke for dei som ikkje er komne dit vi er.





torsdag 7. mai 2015

I dag og, fann eg visuelle teikn til naturleg og medfødt intelligens blant ungdom.

Tykkjer ikkje desse ungdomane i dag er så dumme eg. I blant viser dei til og med vilje til å stake ut sin eigen kurs. Og det, til og med, i grøne omgjevnader. Sjølv om det er opplagt at dei er meint å velje ei anna rute, går dei opp nye vegar der det før var attgrodd. Dag ut og dag inn, opp att og opp att, vel dei å trakke i eigne spor der ingen vaksen har gått føre dei.

 Som gullbosten/surfivelen/løvetanna også har gjort i generasjonar, går den unge delen av befolkninga i bresjen for å bane veg for seg sjølv.

 At vi vaksne meiner at surfivelen burde halde seg langt vekke frå både bed og jorder, hindrar den ikkje å bryte gjennom asfalten. At vi meiner dei unge kan halde seg på asfalten i staden for å trakke ned graset, hindrar ikkje dei heller....




 Eg vart letta og glad da eg kom over denne råsa utanfor lærarparkeringa i dag. Dette viser at det fortsatt er eit visst opprør blant ungdomen,
mot den vaksne generasjonen.
Sjølv om det er eit rimeleg taust og forsagt opprør, det ER.

Leve ungdomen!



tirsdag 5. mai 2015

Ekstern hjerne til besvær.



Ei sjelsetjande oppdaging, eg har utlagt hjerne. Ein ekstern harddisk som kan streike kva tid som helst. Det gjekk opp for meg i dag, da eg ikkje klarte å hugse kva den filmen der Ane Dahl Torp spelar mot Thomas Gjertsen heiter.  Eg er freista til å google dette for å få det ut av verda, den lettaste motstands veg, men eg  lyt vere standhaftig å stå i mot lysta. Eg kan ikkje slå meg til ro med at eg har bytta ut mitt eige langtidsminne med Google. Det er eit sant nederlag.  Eg er engsteleg for framtida. Redd for å utvikle skrumphjerne, ei sviske av ein hjerne som ikkje lenger hugsar fakta om det ikkje er direkte knytt opp mot smerte, glede eller rein nytelse. Eit amøbisk individ, som et og kolliderar med grannen.

Eg er lykkeleg fordi eg er eit middelaldersk menneske som fortsatt kan mitt alfabet, og såleis kan nytte både ordlister og leksikon, om eg får dei oppi hendene. Det er nok ikkje så sikkert dei kan det om 20-30 år, men ein kan kanskje ta eit lite kveldskurs? Ungar som ikkje likar skriftforming er moderne og futuristiske, ein treng ikkje lenge finmotorikk utover touchmetoda. Å kople syn, høyrsle og taktil sans er ut. Ikkje lenger naudsynt. Stogg for all del ikkje utviklinga mot robotsamfunnet. Beauty before brains, du kjem langt med gode søkjeord og LFT-skriving (let, finn, trykk).

Vi skal ikkje frykte framtida der menneskje blir programmerte i 14-års alderen. Tradisjonell konfirmasjon blir bytta ut med installasjon av UngVaksen.07,  når ein fyller femten. Far spring ivrig borti postkassa om våren, for å sjå om programvara er komen.  Endeleg skal poden programmerast til å bli rørleggjar, da får dei endeleg gjort noko med badet… Det som kjem til å koste dyrt heretter er ikkje rørleggjarrekninga, men programoppdateringa….særleg når reistar av menneskjeleg hormonproduksjon slår ut og hindrar operativsystemet i å oppdatere seg automatisk i 17-års alderen.

Au au.

Menneskerasen er så smart at den kjem til å innvikle seg sjølv i rein skjær dumskap. Evnene til annleis-tenkjande menneske med høgt energiniva(ADHD) , blir medisinert vekk og ut av gen-poolen. Såleis slepp vi ei vidare utvikling av menneskehjernen, det hadde vore så energikrevjande og dyrt at vi berre er glade til. Med tankje på alt det desse menneska har av evne og energi  til, er eg redd dei ville ta over verda, med hurtig formering,  livreddande oppfinningar og nye energiformer. For all del, ikkje lat det skje.  Lat oss heller underutvikle hjernane våre med smarttelefon i lomma.

Huff.

Og eg som mislikar SciFi og blir skremd av «Tilbake til femtiden 1», tykkjer det er skummelt at smarttelefonen tappar meg for smartness. For kva i h…. heiter den filmen med Ane Dahl Torp? Eg kjem ikkje på det. Langtidsminne er kraftig redusert, heldigvis kan ikkje dette nedarvast direkte,  sidan eg allereie er reprodusert. Men ungane mine kan gjere fatale valg. Dei kan velge partner på feil grunnlag, dei kan nytte ein app som testar potensiell partners evne til å google.

Skrekk og gru. 

Eg kan ende opp med fem svigerdøtre/-søner med  eksteriør som Barbie,  og interiør i handveska i form av eplefon eller android. Som om det ikkje er vanskeleg nok å vere snill, grei og ikkjedømmande svigermor. Neste gong eg skal ha» ny» mobil blir det ein gammal Nokia, berre for å halde tannhjula i gang.



torsdag 16. april 2015

Eg tek sterk avstand frå tobakk i innrøykte underbukser! Om feil signal og velstand

Dagens store bekymring over fem koppar brasiliansk kaffi og sesongegg frå Anthon B.

Etter obligatorisk smugrøyking i unge år, konvertering til vasspipe og frukttobakk tidleg i tjueåra er og no heilt avvendt og fulltids-vassdampsjunkie. Eg veit kvar eg står. Eg vil heller få tusenvis av syrere på døra, enn å måtte røykje ein tjuepakning.
Grunna tilårskomen kondenstørketrommel er eg redd eg har sendt ut heilt feil signal i dag.
Eg bur i eit velstandsland, det betyr at ungane mine har så mykje klede at eg ikkje anar kvar eg finn to like sokkar. Eg veit heller ikkje om vi har to like sokkar, men vi har sokkar, i hopetal. Sjølvsagt lyt ein, i slik velstand, ha hjelp med klestørken, så vi har kosta på oss eit slikt elektrisk maskineri. (Om det ikkje forureinar vel mykje? Ikkje noko å snakke om, vi er så få her til lands, som å pisse i havet har eg høyrt).
Det berre måtte bli slik, ellers måtte vi ha hengt opp klede, morgon og kveld, kvar dag, heile veka. Det gjekk ikkje lenger utan. Vi måtte prioritere å leve litt og, det var harde kår utan tørketrommel frå Miele.
No er den altså begynt å bli gamal og full av rusk og rask frå x antal programgjennomkøyringar. Her om dagen rauk det da eg opna døra og tok ut ei samling av familien sine, meir eller mindre musetne, underbukser. Dessverre dekkjer ikkje innbuforsikringa vår røykskadde underbukser. Miele kan ikkje saksøkjast, det stod visst eit eller anna med lita skrift, om vedlikehald og rutinemessig reinhald av kvitevara.
Kven har vel tida til slikt?

I dag har eg difor undervist elevane mine i røykskadde underbukser, sendt ut signal om at det er kult å røykje i nettoen. Det er berre så feil. Ikkje berre står ryktet mitt på spel, men eg må erstatte 20 truser med pengar frå eiga lomme.

 Eg er så glad eg bur i Noreg, her eg kan få dei nestenbillig på H&M. Slik at det ikkje treng å gå utover matbudsjett, kosekle-budsjettet, designbrille-budsjettet, ski-budsjettet, frisørbudsjettet, bittskinne-budsjettet, godteribudsjettet, feriebudsjettet, pensjonssparinga og hyttesparinga, fotolinsebudsjettet, dieselbudsjettet og fotballskobudsjettet. Og heldigvis så har eg betalt min skatt, slik at eg kan hente insulin på apoteket utan å dra eit einaste kort......


I grunnen mest bekymra for ryktet mitt.





tirsdag 14. april 2015

I blant kjennest alt heilt feil....

...ein klarer berre ikkje å setje fingeren på kva som gjer det.

Eg stod opp, lufta bikkjene. Åt frukost. Leverte i barnehagen.
Kom heim att. Gjekk ein tur med hundane, før eg entra hola for dagens dont.
Det er noko eg har gløymt. Gløymt å setje på P1, gjer det. Ryddar ut og inn av oppvaskmaskina, hmmm...nei, eitkvart er fortsatt ikkje på plass i kvardagen. Går på vaskerommet, tømmer og fyller maskin og såpekammer.
Pressar 'ON'. Endeleg. Passerar klehaugen, nikkar attkjennande. Nei, noko er det likevel. Litt kaldt. Gløymt å fyre. Fyrer. Held nok på å få feber. Sjølvsagt, eg skulle setje brøddeig. Gjer det. No skal eg finne ro i sjela til klebrettinga.
Roa kjem ikkje. Frys.
Lagar meg ein kaffikopp, må grunne på dette over eit kolibriegg til halv pris.
Og midt i kolibriegget, til halvblodpris, kjem eg på kva som ikkje er der det skal.

Kjerringa har gløymt å ta på seg BH.
Saken er no biff.
Ha ein vidare godt oppheita tysdag!