fredag 17. november 2017

Honivold


Kjære lokalavis

Kjære Fjordingen,  eg prøvar å gjere noko fornuftig i dag, difor er det veldig leit at de ikkje kan ta omsyn til det. Når de slepper biletet av forslaget til nytt kommunevåpen for Volda og Hornindal, på ein fredag i føreksamenstid, da gjer de ein slett jobb for meg og nærmiljøet.


Eg får ikkje lese artikkelen på nettet og blir dermed sitjande her i armoda, med meg sjølv og mitt tankespinn. Så øydeleggjande (sikkert for mange andre også). For vi får ikkje med oss den naudsynte forklaringa. Det er ikkje til å unngå, hjernen søkjer å forstå inntrykka den får, den vil setje saman elementa og den vil skape meining. Og den spinn rundt, og det blir rusa der oppe og det ryk or øyra mine og det er såpass at naseblodet skvett. 

Så hardt jobbar den for å forstå alle symbolikken som er putta inn i eit skarve våpenskjold i 2017. Og eg er ikkje spesielt politisk oppdatert, men eg veit der har vore diskusjonar kring denne kommunesamanslåinga, og det vil vel vere å overdrive om ein seier at fleirtalet vann fram, eller, kva veit eg.


Til røtene..

Volda
«Administrasjonen si tilråding til formannskapet var at ein skulle velje pennesplitten (eller ”Det opplyste bondevelde” som framlegget vart kalla), men då på grøn bakgrunn. Pennesplitten var i samsvar med tilrådinga frå nemnda som skulle vurdere dei innkomne framlegga, men den sa imidlertid ikkje noko om farge.» (https://www.volda.kommune.no/artikkel.aspx?MId1=18&AId=1405)
Lesinga vidare opplyser meg om at dei med knapt fleirtal bestemte at botnen skulle vere blå.

Hornindal
«Hornindal har tre ljåar i sølv på blå botn i kommunevåpenet sitt. Grunnen til dette valet er at bygda i eldre tid hadde svært mange smedar og ein omfattande ljåproduksjon som gjorde bygda kjend i vide krinsar.» (https://hornindal.kommune.no/om-hornindal/kommunevapenet/)

2017
«I samband med samanslåinga av Hornindal og Volda til ein kommune, skal det lagast nytt kommunevåpen. Det blir valt gjennom ein open konkurranse der alle kan delta.
Forslag til kommunevåpen for den nye kommunen skal sendast eller leverast i konvolutt på A4-ark til;
·         Volda kommune, Stormyra 2, 6100 Volda
eller
·         Hornindal kommune, Postboks 24, 6761 Hornindal
So far, so good
Oppmodinga var klar, her var det berre å finne fram si indre kreative kraft og fargestifter tell ( obs obs berre ikkje så mange av dei fargestiftene). Forslaga er tydelegvis landa i ymse postboksar hjå desse kommunetvillingane som snart skal kle seg i heilt lik symbolikk.

Og som eg allereie har som nemnt; eg har ikkje lese kva som står i avisa, eg anar ikkje kven som står bak redesignen. Eg tykkjer på mange vis det er eit godt ihopsett våpenskjold eg. Etter at eg har lese meg litt opp på heraldikken, trur eg at eg kan godkjenne forslaget. «….. at et våpen ikke skal ha mer enn ett metall og én farge…………….. at skjoldet må tydelig kunne bli avbildet alene ved hjelp av tinkturflater, uten hjelpestreker eller skyggelegging (kalt heraldisk flatestil…..», «….. skjoldfigurer bør være fåtallige, enkle og stiliserte for å oppnå størst mulig farge- og avstandsvirkning.» (https://snl.no/heraldikk)

For det fyrste

Det eg legg merke til er pennesplitten, i midten, eit blikkfang. Flankert av våpen, eller nei, dette er ikkje våpen, men ljåar, (ein avleggs bruksreiskap i likheit med pennsplitten). Javel. Ved nærare ettersyn, på avstand og i snøggheita, kan dette symbolisere noko anna. Med eitt er bilettolkinga i mitt eige hovud meir tvetydig enn eg fyrst trudde.Hmm… skal tru om, ja kva seier gutane her i huset om dette? Seksåringen seier at han ser Jesus, når eg spør kva det er bilete av her, det er noko med dei slengete armane på sidene som snakkar til han. Den andre eg spør ser berre pennsplitten, den tredje ser ein peispust, at dei begge var mest opptekne av å innvie playstationkvelden noterer eg meg som feilkjelde.


Men...
Med omsyn til denne symbolikken melder det seg likevel trøbbel (og eg vil minne om at dette er personlege refleksjonar kring politiske tema som eg ikkje i det heile tatt har grunnlag til å uttale meg om). Eg er meir som ein lek-analytikar å rekne her, men i så tilfelle er vi kanskje fleire, og eg likar godt eventyret om kleda til keisaren og slikt vås… så difor kastar eg meg utpå glatta.

For det andre

-Ho har jo ingen klede på seg!

For det eg ser er kanskje ikkje det du ser, og det du ser er kanskje ikkje det same som eg ser. For etter mitt fyrste inntrykk ser eg noko anna, eg ser kvinna innestengd i ei livmor av eit egg som sit fast i ein koagulert/forsteina menstruasjon. Utanfor står kirurgane klare med store knivar for å frigjere kvinna som berre ventar på naturleg fødsel.
-Phuii.
Og, ja, dette er det andre eg ser. Det neste ein da lyt spørje seg om er; kva betyr så det?
 (Og dette er årsaka til at eg vurderer å gå til sak mot lokalavis som deler dette forstyrrande biletet på fridagen min, heilt utan vidare forklaring, med mindre eg skaffar meg eit akutt-nettabonnement, noko eg sjølvsagt ikkje kan prioritere på ein dag da eg skal produsere saftig og interessant fagtekst for høgskulen i Volda).

Kva for symbol kan eg finne i denne andre tolkinga mi? Jau, ta td. denne stiliserte kvinnekroppen midt i splitten. Kvinna symboliserer liv, noko som også kan seiast om livmora, sjølve opphavet til livet. Altså ligg livet i livmora og ventar på fødinga. Menstruasjonen må vere eit teikn på at såmannen (kven no det kan vere), ikkje har gjort jobben sin. Noko som stemmer dårleg overeins med at det er liv der inne som vil ut.
Hmm..
Etter kvart som eg jobbar meg gjennom analysen er det ikkje lenger snakk om forsteina menstruasjon, det kan ikkje forklarast i lag med faktumet at livmora er med barn. Difor tolkar eg den heller som ein propp, eg tør ikkje spå noko om kven denne proppen gestaltar. Proppen kan vere dei kreftene som har stengt Honndalen inne i pennesplitten (les: Volda).
Reiskapen som er brukt til innhausting, tek gjerne jobben med å hauste, men her er den ikkje i bruk, for som ein ser heng ljåane opp ned på låven.  Ljåane (les gjerne: honndølene) står på stas. Tradisjonelt sett har bøndene fått råde over eiga mark, og gjort bruk av eige potensiale. Dessutan er dei sette til sides, for å gjere plass til pennesplitten som er svanger med Honndalen, som er stappa inn der til tvangsgjæring av ei vinkork. 

Tanken er nok at denne dalen, etter ein periode som ånden i flaska eller noko i den duren, vil sprengje pennesplitten og korken til dunders og lausrive seg frå år med undertrykking. Og oppfylle alle ønskje som nyoppdagarane måtte ha.

Symbolikk med sprengkraft der altså, mykje potensiell energi og fantasytistiske framtidsutsikter.

Godt val, gå for den!

fredag 20. oktober 2017

- Kapitulér! Lat oss bli effektive og engelske! (Lat oss råde på jorda...?)

Digresjon om språk, identitet og framtid

Kjedeleg, men på sin plass


Eg likar veldig godt å skrive, men eg likar best å velje tema sjølv, heilt åleine, plukke frå mitt eige tankestyr. I dag skal eg skrive oppgåve, det er kjedeleg. Det er kjedeleg for eleven, og det er kjedeleg for læraren, men det må til når ein skal lære. Går ein på skule, så skriv ein for å lære. Og når ein skriv for å lære, må ein heile tida vise til kven ein har lært det av (Dysthe, Hertzberg og Hoel, 2010, s. 98). Det prøvar eg å lære elevane mine også, men det verkar som om dei tykkjer det er like kjedeleg som eg, men «æres den som æres bør». 
Eg skal altså sy saman og forme to tekstar, som skal bli til ein heilskap med meining. Den skal seie noko om nynorsk i opplæringa, for det er det studiet heiter. Eg skal seie noko om korleis ein bør legge opp løpet  og korleis ein bør presentere dette språket vårt for ungane, teksten skal vise til konstruktiv tilnærming til norskfaget, heilt frå dei fyrste åra på skulen og opp i vidaregåande.

Studiedagen min

Og i hjernen susar humlene (for der oppe er dei enda ikkje utryddingstrua).

Eg drikk kaffi, fordi eg trur at orda kjem lettare da.
Eg les Seminværkatalogen for 2017, antakeleg for å finne inspirasjon i dei fantasifulle namna værane har fått (Ulla Krekar, Jukken Bruse og Amen m.fl.).
Eg ser på klokka.
Eg skriv ei setning.
Eg skriv to.
Eg scrollar nedover Språkspalta på Facebook, på leit etter nye vinklingar medan eg lurar på kva scrolling er på norsk.
Eg hentar ved og fyrar i omnen, i omnane.
Eg tastar inn ei overskrift og lagrar dokumentet.
Eg blar i ei pensumbok.
Eg tek ei tenkjepause.
Eg varmar middag frå i går til lunsj.
Eg grublar over meininga med livet.
Eg les statusane som støttar kreftsaka, eg feller nokre tårer med tanke på det.
Eg går inn på Språkrådet sine sider.
På Mållaget sine sider.
Eg les Riksmålsforbundet sine.
Eg tek ei tissepause og kammar håret mitt.
Eg ristar på hovudet.
Eg leitar gjennom huset etter markeringstusj.
Eg fortvilar for eg får det ikkje til å gå opp, det blir ikkje nok.

Ei praktisk tilnærming til norsk i klasserommet, det er klart at det må til. Og vi kan sjå på ymse resultat av forskjellige prosjekt og utprøvde opplegg. Likevel, det blir ikkje nok. 
For eg klarer ikkje,  med 1600 ord,  å forklare det viktigaste for meg sjølv og for dei som skal ha vilje til språk (Ottar Grepstad); danningsperspektivet


Visvas og prateprat

Og eg veit at nettopp her er det mange som ikkje gidd å lese meir, fordi dette blir slikt høgt-på-strå-pjatt, ovanfrå-og-ned-prat, dette gjeld ikkje meg, dette identifiserer eg meg ikkje med. Språk og identitet heng i hop (Mæhlum, Akselberg, Røyneland, Sandøy, 2008). 
Difor er det veldig dumt at ein ikkje når ut til alle med bodskapen og svaret på kvifor ein skal lære nynorsk og bokmål, begge delar. 

Gjev norsk meining, er det naudsynt

I eit fortvila augeblikk fann eg ut at det kanskje ikkje alle meiner at vi treng norsk, og med norsk meiner eg alt det inneheld av dialektar og skriftspråk og skrive tekst. For viss vi eigentleg tenkjer at det beste er om vi kuttar ned på norskfaget og heller lærer oss engelsk betre, så er det nok ingen vits i at eg sit å skriv på denne oppgåva i det heile tatt. Da gjev det ikkje meining.

Eg vil at det skal ha meining, og for meg har det det.
Den norske identiteten min treng denne meininga, for eg er norsk og eg er stolt av det. Ikkje fordi vi gjer det godt i langrenn, at vi er verdas rikaste land eller at vi har olje, på same måte som eg ikkje skjemst av at vi tapar i fotball eller snakkar engelsk med norsk aksent. Eg likar at eg har ein bakgrunn, ei historie, noko å lene meg på. Det treng ikkje å bety at eg vil stogge tida, at eg ikkje ønskjer utvikling. Det kan bety at eg ønskjer å sjå verdien i det eg har. At eg meiner den tryggleiken gjer meg i stand til å møte verda utanfor på ein god måte. At eg kan presentere meg for verda, fordi eg er nokon i verda, som nordmann. Eg likar at vi kan drasse rundt på nokre særtrekk, dersom særtrekka er verd å drasse rundt på. Og det tykkjer eg at mange av dei er.

Skottland og kjærleik, kjærleik til seg sjølv

Eg er avstandsforelska i det skotske td, landet, språket, slotta, historia, sekkepipene og kiltane. Det er noko særeige, noko anna, annleis er spennande. Ikkje det at eg vil bli eller vere skotsk, men som ei anna forelska skulejente vil eg at dei skal sjå at eg er heilt spesiell også, på mine måte. Og eg vil vera stolt av det.Eg vil at vi skal vera eit spennande folk. 
Er vi kan hende ikkje stolte nok, trur vi ikkje at vi er gode nok her oppe. Men vi likar det svært godt når andre, helst større og mektigare land fortel kor flinke vi er i Noreg? Sjå mot Noreg! Dei norske vikingane, desse sterke, tøffe blonde. Det likar vi! Og vi skriv om det i avisa, og vi deler det med kvarandre, sjå kor gode dei tykkjer at vi er. Kva tykkjer vi sjølve? Det handlar ikkje om å vere best, eller betre enn andre, det handlar om å vere.

Forståing og respekt og demokrati

Eg kjenner at eg ikkje kjem unna språkstriden inne i meg, dess meir eg les om temaet til meir overtydd er eg om at norsk er viktig. Alle aspekt ved norsk. Det er viktig for danninga av menneska i landet vårt. Det er viktig for forståing og jamsidig respekt, og med norsk meiner eg bokmål, nynorsk, dialektar, språk og litteratur. Det er ikkje lett målbart, det er ikkje kortsiktig gevinst, premien er langsiktig og den er gigantisk.

Så difor enda den fyrste skriveøkta i dag opp med desse spørsmåla:

Kvifor er vi ikkje stolte?

Kvifor er ikkje stolte av kvarandre?
Kva er det med språket?
Kva er det med norsk?
Kvifor er vi så hårsåre?
Kvifor likar vi ikkje å rette på eller å bli retta på? 
Kvifor trur alle at eg ikkje likar bokmål, berre fordi eg brukar nynorsk, alltid? 
Eg håpar verkeleg ikkje at alle bokmålsbrukarar mislikar nynorsk, eg trur det heller ikkje. 
Kvifor står vi på kvar vår skanse når vi burde stå i lag?
Kvifor står vi ikkje i lag?
Kva har forma haldningane vi har til vårt eige språk, dialektene og dei to skriftspråka?
Kven har vi hatt som språklege føredøme?
Kvifor kan vi ikkje heie på kvarandre, sjå styrken i kvarandre, lære av kvarandre og bli betre og sterkare i lag?

Vil vi eigentleg snakke engelsk?


Og om vi nå endar opp med engelsk som offisielt språk om hundre år, lat det vere norskengelsk, ikkje amerikansk.

torsdag 14. september 2017

Kvardagstrend: Perfect imperfection, rustikt, edgie og realistisk (mat-, mote-, interiørish innlegg)


Mange spør; 

"Korleis klarer du det? Korleis får du det til å gå i hop? All den oppfølginga, og like forbaska eit strøkent hus? Du imponerer meg! For ein energi, for eit overskot, for eit nydeleg skjørt, du har så god smak, og fortsatt like ung (og ikkje minst slank).
Eg forstår at det kan framstå som overdreven idyll, desse fem strigla småkarane i pressa Ola-bukser og blankpussa sko, utan mjølkebartar og med reine øyre sender eg dei ut av huset og bort på skulevegen, høffelege og greie, alltid. Kranglar aldri. Leksene ligg grundig velgjorte i sekkane,  bøker i gjennomsiktig plast (ikkje av miljøomsyn akkurat, men av omsyn til effektivitet i skulekvardagen.....) Småenglane. Eg ofrar meg heilt for dei. Dei er mitt alt, difor ønskjer eg ikkje at det skal vere noko å pirke på. Dei skal ha det beste utgangspunktet for ei eviglang utdanning, før ei eventyrleg høg lønsutbetaling, og for å få ei mor som kan sole seg i engleglansen."

Om du kjenner meg, litt, tykkjer du kanskje at dette skurrar meir enn vanleg. Det stemmer nok ikkje heilt med verkelegheita dette. Det er rett og slett ikkje heilt min stil, men stil, det har eg, den er berre ikkje slik som den eg skildra ovanfor... Eg har på mange måtar resignert, eg tykte dette familielivet var fantastisk da dei var så små at eg bestemte kvar vi skulle når, og korleis vi gjorde kva og verda var eit hus med fire veggar. Fire veggar som inneheldt alt av tid og leik og vaksentid på kveldane. No, snart fjorten år etter foreldredebuten ser verda annleis ut. Større, for det fyrste. Meir kaotisk, for det andre. Sju menneskje, sju individ, i eit fellesskap, eit kollektiv. I ymse aldrar, frå 5 til 45. Forskjellige interesser, forskjellig arbeidsmoral, forskjellig forhold til interiør, forskjellige preferanser når det kjem til TV-program, klede, husvask, søppelkasting, skitkasting, leksearbeid, fotballspeling, fysisk aktivitet i det heile tatt, opprydding, matlaging, politiske parti. Ymse definisjonar på debatt, diskusjon og krangel.
Og alle desse skulle vore inne i eit felles,  velfungerande skjema. Da må mora vera ein organisatorisk supermakt, noko ho ikkje er. 
Og om mora er i det rett lunet, forbannar ho seg sjølv fordi ho er så mislukka i modergjerninga, og dagen er berre eit krater i ein bugnande kalender. Andre dagar kan ho lytte til Fugelli sine ord, og gje ein lang faen. Og i dag skal ho gjere det, til ære for denne mannen som forlot denne verda i går, men som la att spor av visdom. 



Desse skoa står til dømes i min gang, dei er omlag eitt år gamle, dei er utgåtte, dei er velbrukte og dei er dritgode. Dei har vore akta og æra og utnytta, det kan eg ikkje skamme meg over. Kva andre tenkjer om min elleve-åring i desse skoa, det får vere deira sin sak. Eg likar at han har klart å slite ut eit skopar i 2017, i rike Noreg, der ein bør smykke seg med kvalitet, design og stil.



 
 Middagsbordet vårt, det er så kjekt at vi kan sitje fem minutt i lag før ferja må nåast og fotballkampen spelast. Spennande var korkje maten eller oppdekkinga, men det var mat, god mat, middagsmat. Lite fiksfakseri i grunnen, ikkje utbreidd serviettbruk heller.... Og etterpå, å rydde av dette bordet, det er det kjedelegaste eg veit, og ja; eg veit at det er kjekt etterpå, men det gjev eg blanke i. Det er og blir kjedeleg!
I staden set eg meg i salongen med ein kaffikoppen og prokrastinerer litt, tykkjer eg les dette ordet oftare og oftare. Liksom det gjer det meir stovereint å utsetje til i morgon, det vi kunne og skulle ha gjort i dag, om vi kallar det eit fint ord. 
Eg beundrar bordpynten som eit ungt stylist-team av dei sjeldne har sett i hop. Ei spegling av kvardagen, i eit godt komponert stilleben. Utblåste lys som seier noko om at stemninga kunne vore betre, øyreklokkene som kan stenge ute det ein ikkje vil ta inn og tek inn sjølvvalde tonar, og den desperate apekatten som kastar seg desperat inn i kampen om hårvoksen. Den vesle unselige Lego-klossen som står midt i skotlinja, symboliserer ein barndom som kjenner seg trakka på, oversett og snart forbigått. Besynderleg, tenkjer eg, og tørkar ei tåre.


Alle desse dagar.... Eit dikt som streifar det innanfor luggen min oftare enn eg måtte ønskje. Det går så fort. Eg rekk ikkje å tenkje på alt som skulle vore på stell ein gong. Eg veit sanneleg ikkje om det er verdt å tenkje på heller. Helst er det dei minna vi lagar av vanvare som held mest vatn, dei som var ekte, dei som berre oppstod. Som den fantastiske grillmiddagen vi laga på campingferien i sommar, medan regnet hølja ned, mor og far og bikkje under kvar sin presenning, våte til skinnet og utan ein klar plan. Eller dei sprengkokte, men heimeavla, mandelpotetene, som minner meg om middag hjå bestefar og bestemor. Og bestemor som lot oss få kokke med raudost, gras, mjøl og vatn, og alltid var så snill med oss.
Det minner meg også om middagane heime, med potet og fiskebollar og kanskje gele og vaniljesaus. Før pappa gjekk i fjøsen, eg skulle sitte å utsetje leksene, systra mi skulle gjere leksene, mamma skulle stryke, brette, vaske og bake, broren min min skulle vere cowboy og minsta skulle vere irriterande minst og søt. Leksene måtte eg gjere sjølv, og gløymekryssa måtte eg ta i mot sjølv, dei var mine og eg eigde dei.
Det var kanskje like greitt at eg fekk kjenne på det sjølv, for mamma passa på at kleda mine var reine og pappa var på jobb.
I mitt barndomskollektiv var vi også forskjellige, men vi er fortsatt vener. Heldigvis, og utruleg nok.

Eg må nok berre fortsetje, ein fot framfor den andre. Ein dag hoppar eg fram, skjerpar meg, vaskar, hjelper med lekser, bakar, kokkar, smiler, dansar, ein annan dag er eg trøytt, let oppvasken stå, drikk ein kaffikopp til, let att døra for hardt, orsakar meg, tenkjer meg ned i myra.
For meg er det normalt, og det går da nokonlunde, og ofte ler vi av det, og det er kanskje godt nok, dette, livet, opp og ned, meiner eg.

fredag 31. mars 2017

"-Kva driv du med på fritida? " ....det blir for enkelt...

Eg har verdas viktigaste jobb, i alle fall ganske nesten. 
Eg har eit stort ansvar, men eg er usikker på om eg alltid er så påkopla at eg ser kva eg sjølv driv på med. Viser eg respekt for alle elevane mine og mi eiga historie, mitt eige land og det at vi treng folk som tør å ta i eit tak? Gjer eg mitt for at alle skal bli sett? Gjer eg mitt for å heve statusen til yrkesfaga her til lands? Gjer eg mitt for at alle skal føle at skulen er ein plass der dei høyrer til?


Noreg er eit langstrakt land, og vi brukar mange av avkrokane som levestad. Sentrum blir ofte ein miniby, og minibyar likar å være meir som storebrorbyane, vi snakkar sentralt, effektivt, sosialt, tilgjengelig. Du skal ikkje langt vekk frå sentrum før du er meir «på landet» enn du var attmed samvirkelaget (som no er Kiwi eller Rema 1000 eller Coop eller Bunnpris).                                
            Da eg tok til på sentrumsskulen som låg 8 km vekk frå heime, var eg knappe 10 år. Eg har sagt det mange gongar, verda mi vart utvida da eg tok til fjerde klasse, det var annleis, meir fart, meir som skjedde, spennande. Like fullt, det var godt å kome heim. Eg pusta lettare i skikkeleg grisgrendte strøk, slik er det berre med mi sjel. Da eg møtte desse jamnaldringane i sentrum følte eg at sosialiseringa gjekk slik nokonlunde, eg likte folk, merka eg. Likevel, det var små ting som fekk meg til å undrast, undrast lenge, langt inn i vaksenlivet faktisk. Eg vart kalla «bonde i byen», det var ikkje vondt meint og eg tok det ikkje så altfor ille opp, men det skulle seie noko om at eg ikkje kjende til alle dei sosiale reglane for det urbane bygdelivet til dei andre tiåringane. I ettertid har eg ledd mykje av dette, kor historielause vi var, og er. Etter kvart har eg budd i større og mindre byar, i norsk målestokk, og sett bittelitt av den store verda utanfor. Og det er ikkje akkurat slik at eg i dag ser på bygda øvst oppi dalen som den heilt store metropolen, med «urban danning» heilt ned i barneskulen, om det er noko som heiter det.
             Heilt utan at eg var klar over det, vart det planta ein tanke inni meg den tida, ein tanke om at det eg kom i frå var noko gamaldags og avleggs, difor freista eg heller å legge meg på lik linje med dei hine. Eg vart med i handball og i fotball og eg prøvde ein sjeldan gong å få med meg sykkelen heilt ned til sentrum, for å øve opp urbaniteten min. Det var eit mislykka forsøk på å tilpasse seg sentrumsliv, det har eg forstått no seinare. Det var meir som noko eg smakte på, og som eg også likte slik passe, og det var i det minste sosialt, trass slapp kastearm og subbande vingspel. Fordelen var at om lærareren skulle spørje oss kva vi dreiv med på fritida, kva var det vi likte å drive med, ja da var det eventyrleg enkelt å svare handball eller fotball eller ski eller 4H(som i mine kretser var innanfor). Ikkje fleire oppfølgingsspørsmål, berre erkjennande nikking. "Organisert aktivitet. Det er så bra, da har alle eitkvart, sin plass, ein stad å vere, gjerne idrett, sunt".
          I dag er eg sjølv lærar, eg stiller sjølv slike spørsmål utover klasserommet. Eg er effektiv, eg vil ha respons, og eg får det, av nokre, to handballspelarar, tre fotballspelarar, nokre unge skiskyttere, ein speidar og nokre cross-køyrarar, cheer-leadere og musikantar.  
 -"Så bra, seier eg. Flotte aktivitetar. Da har de noko å drive med, ei interesse, noko å samle overskot i frå. Det er supert!" Det er kjekt å bli sett av ein lærar og av dei andre, det er godt å få bekrefta at det ein driv med på fritida har ein verdi og at andre ser det og tek det fram i lyset.
Det var berre det, at i dette klasserommet sat det kanskje ti-tolv fleire menneske som berre høyrde etter, dei sa kanskje ikkje noko. Kanskje ante eg at dei også var med på organisert ballkasting eller-sparking, eg tenkte at dei kanskje ikkje hadde lyst til å seie noko høgt og eg ville ikkje presse dei. Så eg lot det bli med det.
                  Lærarhjernen jobbar heldigvis utanfor klasserommet også, for det var ei skurring her ein stad, det var noko som ikkje var heilt godt, eitkvart eg ikkje kunne setje fingeren på. Hadde eg gjort jobben min i denne situasjonen? Hadde eg sett alle? Hadde eg vist respekt for alle sine liv der inne? Hadde dette vore ei inkuderande samtale? Eg ville gjerne tru på det, men eg fekk det ikkje til.
Etter kvart demra det for meg, eg hadde hatt handball og fotball som lita, og det snakka eg høgt om, men eg hadde også andre interesser, interesser som kanskje gav meg meir som person og som har hatt meir å bety for mitt vaksne liv. Dei var ikkje-organiserte og dei var meir heimebaserte og lokale og ikkje så fram i dagen og ikkje nok verdsette til at eg snakka om dei som viktige. Eg heldt dei for meg sjølv, og det var eigentleg ingenting i vegen med det, for dei var mine og dei gav meg noko, aktivitetar som gjorde meg litt tryggare i meg sjølv, åleine. Eg kjende heller ikkje eit behov for at læraren skulle dra dette ut av meg i klasserommet, eg kjende meg ikkje forbigått, eg berre sette det ikkje i kategorien «ting vi driv med på fritida og snakkar høgt om». Eg sådde, eg gjekk i sauefjøsen, eg hadde kanin og eg sykla, eg gjekk i bekken og i skogen, eg samla blomstrar, eg drøymde meg vekk.
                Tjuefem år seinare står eg altså sjølv i eit klasserom, framfor ein haug med elevar, og lurar på kva dei driv med, og eg fiskar fram alt dei har i den nemnde kategorien. Og så spør eg meg sjølv; gjer eg jobben min no? Ser eg alle? Viser eg respekt for liva deira og interessene deira? Driv eg med relasjonsbygging på høgt plan no? Og svaret eg gav meg sjølv er, eit rungande: 
-NEI!!
-          -Skjerp deg Rutta!
For kva skulle eg ha gjort, eg som skal ha eit godt utvikla elevsyn, bygge relasjonar for å støtte opp om læringa deira, vise elevane respekt ved å sjå dei som den dei er, kvar for seg? Jau, eg må drive research, i meg sjølv og i dei. Ikkje slik å forstå at eg måtte hale ut av den einskilde kva dei driv med på kveldstid, men eg kunne ha nemnt andre ting enn dei mest opplagde. Eg kunne sagt at somme likar å gå i fjøsen, at andre likte å spele dataspel, lese bøker, skru traktor, køyre lastebil med onkel, sprøyte møkk, sjekke fuglekasser og leite etter dyrespor, lage film, mekke på løypemaskin, samle insekt, dyrke fram planter, mjølke ku, hjelpe til i lamminga (som eg gjorde), forhausting, høyre musikk, danse i leikarring, landbruk, snekre, reparere ting, vere med på jakt, motorsyklar, måle, hjelpe til, bilkøyring, skikkeleg arbeid, fisking, spele kort, lage mat, gå  ærend for besta,  køyre skuter, mopedskruving. 
Eg kunne ha nemnt det i det minste, kunne tekje det fram i lyset og fortalt at det var noko bra. Da kunne eg kanskje ha kopla fleire på det eg driv med i klasserommet, om dei berre skjønte at eg også tenkte på dei, at skulen også tenkte på dei, utan at dei sjølve måtte fronte det. Eg kunne hjelpe dei å heve verdien på interessene deira, eg ville ha vist at dette var noko samfunnet såg og sette pris på. At skulen var for alle. At skulen ville utdanne alle.

Det hadde vore å vise alle respekt.
Å vise respekt er å vise at du ser nokon.

Nesten ferdigtenkt….for denne gong.

lørdag 25. mars 2017

Frå pupp, via Minecraft til innsyn i den neste verda.


Kva veit vel eg?

Som mor og lærar og samfunnsborgar prøvar eg å forstå denne verda. 
Det er ikkje lett.

Om ein tek den mor-beten fyrst, å bli mor var enkelt, når deigen fyrst var komen på heving. Når bollen kom ut av omnen skifta ein status til mor, det berre skjedde automatisk. Det var pupp og bleier og mat og kos og tryggleik og grensesetting og sosialisering og horisontutviding. Det gjekk meir eller mindre av seg sjølv, instinkta var til god hjelp.

Bolleomnen var produktiv i fleire år, men så vart den nedlagt. Deretter var det berre å følgje opp desse podane som var halvt deg, halvt ein annen og heilt seg sjølv. Som bleieskiftarbeider i graut- og puppbobla var det ikkje så lett å ense verda utanfor, det skal vel heller ikkje vere det. Fokus skal vere innover mot hiet, det er rett. Oppkast, feber og søvnløyse var altoppslukande og ein kjende at all uffing og okking kom av seg sjølv, heilt naturleg og med god grunn. Ein kunne spreie rundt seg med referat frå stellebord, nattskiftet, grautskåla og ymse trassaldrar, både online og offline. Ein kunne kose seg litt med at ein fekk gehør og at andre kjende det på same måten, ein kunne sjå tragikomedien i det og le av seg sjølv med gulpeflekkar på kragen. Og alt dette var, sett i etterkant, enkelt, det var ein veg; opp og fram, det var berre å klive over kneika, halde seg fast i røter og kantete steinar. Ein kosa,  gret, skratta og åla seg framover og var trass alt den viktigaste personen i livet til nokre få, små menneske. Og dette var ikkje noko problem, for det var slik det skulle vere.
Så det kan eg slå fast for meg sjølv; å bli mor var lett, det berre skjedde med meg.

Etter kvart blir desse små, noko større, noko eige, noko anna. Dei leikar seg ute og inne og oppe og nede, i tre og i bekken, og radiusen kan bli stor. Dei tek til på skulen og dei sparkar fotball, dei går på ski, dei syklar, dei dett ned, dei blir ihopsydde, dei blir spjelka, dei kranglar og dei er vener. Alt er normalt, vi vaksne jobbar og kostar og køyrer bil og drikk kaffi. Det er kvardagen og den er ikkje glamorøs, den er grei og god og okei.

Så spør ein seg sjølv, kva skal ein vente av kvardagen? Plankekøyring eller grøftekøyring, punktering og ei og anna ripe i lakken? Drømmescenarioet er ryddig hus, reine klede med tellekantar, harmoni, venlege smil i treffsikre pasningar mellom familiemedlemane, gode samtaler, faste leksestunder, rutinerte treningsøkter, blomsterbukett på bordet, middagsselskap med vener i helga, reine ungar med håret på stell, funksjonelt kjøken og vaskerom forkledd med utsøkt estetikk og akustikk, friske sengeklede med eit hint av lavendel og ei mor med nappa bryn og trimma kant.

Det er i alle fall det ein drøymer om, og trur er toppen av lykke. Og somme gonger kan ein få ei kjensle av at ein nesten er der, eller i alle fall ein stad i nærleiken. Det kan vere eit par timar før jula blir ringt inn, eller dei femten minutta etter at du har vaska golva midt i huset. Dersom ein har opptil fleire avleggjarar som bur  i same hus, kan dette vare i så korte blaff at ein trur det berre var ein draum. No skal ein vere forsiktig med å skulde alt kaoset på dei yngste i huset, om ein ikkje er av dei mest ryddige menneska sjølv. Da kan det vere ein er heldig og avlar fram to små, som ein klarer å oppdra på gunstig vis til å ta på seg ymse arbeidsoppgåver i heimen. Er ein rotete av seg og plutseleg får vifta seg fram til ein lysning i ammetåka og ser at det er blitt fem avkom, ja da kan det hende at ein må få profesjonell kaoskontroll på besøk. Slik sett kan ein få det praktiske, huset, lekser og all aktivitet, inn i eit slags skjema. Og om ein senkar krava betrakteleg, så kan den praktiske kvardagen i huset bli til å leve med, utan kaoskontroll og.

Har ein fire skuleungar i hus, seier det seg sjølv at mykje av kveldane går med til lekser, for dei. Som foreldre skal vi støtte, lytte og hjelpe. Og det skulle vel vere null problem, dersom ein set av tid og skrur av alle skjermar og radioar og konsentrerer seg. Og om ser vekk i frå ungkatten si hasardiøse ferd gjennom stova og minstemann si høglytte leiking, og ein ikkje reflekterar over at ein allereie er utsleten av dagen, og at ein eigentleg har lyst på noko avslappande tid med Minecraft før hovudet skal lande på andedun. Ikkje noko problem.

Det er ikkje slik for alle, somme ser leksene som eit høgt fjell av meir skule og plikter før sengetida, medan andre tenkjer på dei som ei irriterande, lita strafferunde, som dei hastar i gjennom for å bli ferdige, slik at dei kan gå ut å springe eller hoppe eller rulle. Andre att kan ha eit ønskje om å faktisk lære noko, lese, studere og skrive, nyte med ein kopp te. Og i einskilde heimar er alle kategoriar representerte, til ei kvar tid. Som forelder har du da eit ansvar for å følgje opp, og nokre svarar at dei har gjort leksene før du er ferdig med å formulere spørsmålet, somme seier dei er ferdige, men berre har att noko lite (da veit mor, instinktivt, at ho må komme med oppfølgjingsspørsmål), så har du dei som glir vekk langs veggane i det dei værar spørsmålet. Desse må ein kanskje hanke inn att frå eit eviglangt dobesøk, eller eit rømningsforsøk inn i Legoland eller Minecraft-verda med øyretelefonar som gjer at dei høyrer absolutt ingenting. Mor veit da, at kvelden kan bli lang, om ho i det heile tatt gidd å ta opp den kampen.

Ungane må da lære, tenkjer ho. Om ungane mine dett utom den oppskisserte skulevegen, er det min feil, mitt svik, eg som ikkje gjer jobben min. Ein blir ikkje ein brukbar, opplyst vaksen om ein veks opp med ein playstation-kontroller i handa. Det blir så feil i moderhjernen. Hadde det enda vore langrenn, noko fysisk, noko sunt og oppbyggjeleg, kanskje til og med fotball er betre? Eller Lego-bygging, å konstruere, å teikne, eller musikk, noko som tradisjonelt sett er bra for utviklinga av hjernen.

Eg kjenner ei mor (ganske godt) som har kjent på dette, mange gongar, mange kveldar, dagar. Ho har vore irritert, frustrert, redd, sint, oppgjeven, fortvila og uvitande. Ho meiner at lekser er viktige for å lære seg å arbeide på eiga hand. Likevel. Om leksearbeidet kjennest meiningslaust og nedbrytande og bidreg til auka friksjon i heimen, fordi den stunda ein skulle ha i lag på kvelden ikkje var så triveleg, kva gjer det med kjensla av å ha ei trygg hamn? Ei hamn der ein skal kunne ta seg inn att og kople av. Denne mora (som eg kjenner så altfor godt) har lokka og lurt og masa og bede og skrike og ropt og reve seg i håret og, nær på, rulla seg i tjære og fjør.

Siste tida har ho prøvd å forstå kva det er med Minecraft, kva går dette ut på. For lenge sidan forsikra ho seg om at det ikkje var vald og gørr og hjernemasse, ho fekk tak i at det hadde med firkant-klossar å gjere, og roa seg med det. Men rista på hovudet over dagens ungdom som meinte det var betre å bygge med klossar på ein skjerm enn å gjere det i røynda (som det står i matteleksa). Da den eine rekrutten hennar ein dag sat med leksa, medan det dampa ut av øyrene, såg ho med eitt at det handla om volumutrekning. Og drog ein link til Minecraft, som også var kuber i massevis. Med eitt var ungen påkopla, ikkje på leksa, men på det mora snakka om. Han kunne snakke om areal, omkrins og volum, i Minecraft-kontekst. Kunnskapen var der, ikkje tvil om det, men viljen til å skrive oppgåvene sirleg inn i matteboka var det verre med. Så ho intervjua han vidare om denne verda ho forstod så altfor lite av, jau da han la ut. Og mora sat der, konsentrert, i stillongs og håret sett opp i tidsklemma, for å prøve å forstå dette.

Og det vart skildra ei verd utanom det jordnære, men likevel så jordnært at ho vart skjemd av eigne fordommar. Gutungen sat med store auge og gestikulerte, han fortalde om natur og brukte omgrep som ørken, sump, jungel, regnskog, bjørkeskog, eikeskog og birch saplings som han oversette til mor (ungtre av bjørk). Han snakka om å finne ressursar i ei ukjent verd som han utforska bit for bit. Han snakka om å finne ymse treverk til byggeaktivitet og reiskapsbruk. Han snakka om å finne vegen til små landsbyar der han kunne finne ein black smith («eller ein smed da, mamma») som kunne smi reiskap av jernet han hadde funne i jorda. Vidare fortalde han om pyramider i ørkenen og majaindianarar i jungelen og matjord som vart dyrka av bonden, slik at han kunne hauste korn og bake seg brød. Om han da, bonden altså, hadde skaffa seg kol til å fyre opp omnen med.
Diamantar fann han sjeldnare, sa han, i den tiande blokka etter grunnfjellet (bedrock vart det opplyst om). Etter kvart som verda vart avdekt viste den seg og på eit kart, som var utstyrt med koordinatar. Fekk ein utvunne nok jern til å bygge seg jernbane med, gjekk plutseleg livet i verda fortare, kommunikasjon mellom aktørane på skjermen vart utbetra.
-Og kven er desse aktørane, spør mor.
-Jau, no skal du høyre. Det er litt spesielt, for dei er utan kjønn, eller ein kan velje skins da, slik at det blir gut eller jente, om ein vil altså. -Så det er på ein måte kjønnsnøytralt da? -Ja, det kan du seie. Og mat lyt dei jo ha, dei et grønsaker og kjøt. Frå lamaen og sauen får dei ull til sengeklede, viss du vil sove da. Somme ting er meir meiningslause,  som at prestane sel magiske bøker og at ein må til underverdenen for å sale hesten, men slik er det… Mora nikkar.
Læraren inni mora nikka også. Skremd og letta på same tid. Skremd fordi det er ei verd innanfor denne skjermen som ho ikkje har skjønt noko av, og som ho har avfeia som meiningslaus og tullete. Letta fordi det verka som om engelskkunnskapar,  samfunnstilhøve, ressursforvaltning, koordinatsystem, samanhengar i naturen og kjennskap til gamle og verdifulle yrke såg ut til å vere eit biprodukt av denne skjermsjuka.
Rådlaus, fordi ho ikkje hadde kunnskap nok til å bruke dette på nokon god måte i skulesamanheng. Frustrert fordi ho ikkje hadde skjønt det før, det er klart at om ho hadde visst at somme elevar sat inne med slik kunnskap kunne ho angripe dei på ein annleis og betre måte. Det at ho  hadde trudd at ungane, ved å vere opptekne av Minecraft, fjerna seg frå verkelegheita og over i noko uhandgripeleg og verkelegheitsfjernt var flaut. Dei lærte om å dyrke jorda og utnytte ressursane, slik som menneska har gjort opp i gjennom historia. Er det ikkje det vi vil dei skal forstå, tenkte ho. 

Samfunnsborgaren, inne i den same mora og læraren, vrei på seg. Han innsåg at han var eit barn av si tid, ei tid før e-post og smarttelefon, ei tid med telefon i gangen, NRK1, fiskerimelding og havregryn med mjølk. Den tida som var før den som var komen, den som hadde vore betre. Kanskje var verdsborgaren vorte så gammal og blind at han ikkje såg det gode i det nye, fordi han ikkje gadd å opne den elektroniske scifi-døra inn i ei anna verd.

Og forelderen tenkte seg om, og forstod at han måtte roe seg ned, tenke at ting vil gå seg til, det vil gå bra, men ikkje på den måten han hadde tenkt det skulle gå bra.

Mora forstod at det å bli mor var ein sabla enkel operasjon. Det å forstå at ein faktisk blir mor til framtida sine foreldre, det var mykje verre. For korleis skal ein bu ungane sine på det? Bu ungane på å bli foreldre for eit samfunn som kjem etter det vi sjølve kjenner….det er ein overveldande tanke.

Mora og læraren og samfunnsborgaren vart einige om at dei kunne prøve å forstå den neste generasjonen betre ved å møte dei i deira fantasiverd, og kanskje til og med få dei med seg opp til middagsbord-verda ein gong i blant, for å øve på handskrifta. For med handskrift kan det vere greitt å notere ein og annen koordinat, det å kunne dokumentere kunnskap skriftleg er også ganske ok og å kunne kople hjerne og hand i hop er uansett veldig smart. Og Minecraft-universet verka ikkje lenger så skummelt, men ein ressurs var det vanskeleg å få tak i der; frisk luft. Så om ein luftar slike speledåser  nokre gonger for dagen, så gjer ikkje det noko.




onsdag 8. februar 2017

Dagens oppmoding: Gå til onkel!

.Gå til onkel...og gje han ein klem.

Onkelen min, ein unnselig skatt

Ein slik kar som ikkje er far og som ikkje er bror. Onklar dullar ikkje rundt ein, stikk seg ikkje fram, det er ei beskjeden rolle. Bak gesjeftige bestemødre, mødre og tanter og systre, der står onkelen. Ser ut til å tenkje at det ein gong blir hans tur. Han som skal få komme til. Snakke litt om veret og den nye bilen sin, om vedturka, om hytta og båten, om tida. Ein onkel er ein fin fyr.

Ein slik halvvokstring med bakarklede som alltid luktar mjøl, ein fotballidiot, ein slik sprudlande bilentusiast med gule lys, pute på hattehylla og TOY i midtkonsollen, ein slik ein med ny bil heile tida og som spela gitar og song, ein slik hobbypianist med hang til Mercedes.
Ein slik ein som kjem inn i bestemorhuset med nytt uttafrå, ein som så vidt dunkar inni glasdøra før han stig inn, fordi han er litt heime der og. Ein som kjem inn i stova med nyhende og skratt, ein som opnar kjøleskåpet berre for å sjekke. Ein slik ein som tykkjer det er litt stas med med slike små jenter som heng rundt beina på bestemor, ein slik ein som har tid til litt leik og tullprat.

Slike greie karar som tek deg med på butikken, slik at du kan stå der mellom knea på den slengete kompisgjengen hans og lure på om dei har gode hensikter eller har tenkt å denge onkelen. Slike typer med permanent, som tek med seg nye tanter på besøk, antakeleg for at dei skal testast i å ha med onkelungar å gjere. Slike artige karar som aldri skjenner på deg, med mindre du legg deg ned og latar som du er død i skibakken, og da skjenner dei fordi dei blir redde. Ein av desse som kan leike og tulle og herje i eit par timar, fordi han veit at han snart slepp unna. Ein slik spikar med glimt i auga, med spontane gledesutbrot og karslege tårer. Han som skaffar deg automat-moped når du nærmar deg 16. Han som himlar med auga bak mor si, når ho gjev heile Vikingane-samlinga til barnebarnet. Han som deltek i spel med heile seg, kastar seg ut i det og ler like høgt av seg sjølv som av andre. Han som prøver å skremme vekk eller teste kjærasten din med grisprat, og som smiler nøgd når han forstår at det ikkje går.  Ein som sjølv er så nysgjerrig på kven julenissen er, at ein heilt mister lysta på å bli vaksen. Han som køyrer flyttelasset ditt frå ein hybel til neste, utan å ta noko for det. Han du kan kapp-ete dessert med, fortelje skrøner til og le høgt av om han trur på dei. Han som ertar deg for småkjærestar til du gøymer deg, fornærma, under bordet. Ein slik ein som berre må sjekke sommarvegen før den er heilt farbar, fordi det kan jo gå i år.

Når ein veks til er han der fortsatt, men tantene er blitt permanente og magane deira veks. Onkelen sluttar å fornye bilparken, men tek til å tenkje på hus. Sjølv er ein meir borte enn heime, fordi verda er vorte større. Om ein likevel stikk snuta innom, og kjenner lukta av kaffi og lyden av onkel, kjem hjartet i onkelungetakt og ein set seg ned for å høyre. Høyre om største fisken, beste kaffimaten, neste husprosjektet, potetåkeren, bærbuskene, arbeidet, grasklypparinvesteringa og hageslangekveilen, om turk og regn, om sorg og glede. Og kaffien vart sila gjennom sukkerbeten. Berre lytte til det eigentlege livet ein prøver å rote seg vekk i frå, før ein finn vetet sitt att og skjønar at livet var der. Desse  onklane som låg eit hakk føre deg på reisa, og visste kva du skulle gjennom, men likevel spurde korleis det gjekk.

Plutseleg var tida komen til at ein sjølv vart tante og sit med eigne avleggjarar, og onklane vart gamleonklar. Men berre i namnet. For onkelungen er dei fortsatt vanlege onklar, slike som onklar skal vere. Ein del av fundamentet i barndomsmuren ein bygde livet sitt oppå. I skuggen av det ditt nyplanta familetre står dei. Litt forsiktige og lite prangande, men dei sit faste, i røtene, i grunnmuren, nesten utan at dei veit det. For ein har kanskje aldri sagt det direkte til dei, at ein set dei høgt og at dei alltid vil vere ein del av noko viktig. For meg. Eit bidrag til ein tryggleik ein ber i seg sjølv, om at det fins ein plass der ein høyrer til. Ein onkel som alltid har kjent deg, som har skifta bleia di og som du sikkert har gulpa på. Ein som har sett deg sur og sint og blid og glad, men ikkje har flykta for det.
Ein onkel er ein fin fyr. Ein slik som er verdt å samle på, han gjer ikkje mykje ut av seg, berre er seg sjølv. Skaffar deg tanter og syskjenbån og ein onkelheim der du berre kan titte innom.

Eg er ei heldig onkeljente, for eg har fire slike fine fyrar i livet mitt. Dei har fått lite skryt, for alle gode opplevingar og for at dei gav håp om at vaksne menneske kunne vere ålreite (særleg i den tida da foreldre ikkje var overtydande nok).
Eg er veldig glad i dei.

Er du sjølv ein slik onkel, ungane mine har nokre av dei, vil eg du skal vite at du er fin. Du er perfekt. Du høyrer til og du er viktig, for små og for store onkelungar.


Onkel. 


mandag 23. januar 2017

Tunnelsyn

Når vidsyn avløyser trongsyn…..

-          Kom her, skal eg syne deg.
-          Jau, no skal du sjå.
-          Eg har forstått heile verda eg no. Kom da!
-          Det er enkelt. Du må berre komme her.
-          Nei, ikkje frå den kanten.
-          Kom hit! Du må opp på mitt nivå, sjå, med augene, ja.
-          Her! Det er da opplagt. Det må vere slik, dette stemmer med alt eg har lært så langt.
-          Ser det annleis ut for deg, seier du?
-          Jammen, så kom bort her da. Er du dum eller?
-          Skal eg komme bort der, meiner du?
-          Kvifor skal eg no det når eg allereie har forstått det?
-          For å forstå deg?
-          Javel…
-          Så rart. Dette forstår eg ikkje!


………….er det ikkje opplagt at ein forstår meir.